A. Piatt Andrew engasjerte seg som frivillig ambulansesjåfør for det amerikanske ambulansesykehuset i januar 1915. Da Andrew ankom, kjørte ambulansesjåførene på sykehuset hovedsakelig pasienter fra togstasjonene i Paris til sykehus rundt i byen. I mars ble Andrew gjort til inspektørgeneral i sykehusets transportkomité, og i april forhandlet han fram en avtale med den franske hæren om å flytte noen ambulanseavdelinger ved sykehuset nærmere til forsvarslinjene. Disse ambulanseavdelingene ble kjent som «American Ambulance Field Service.»

Réserve Mallet var kallenavnet på kjøretøyene som ble brukt til transport av forsyninger til franskmenn under første verdenskrig. Man begynte å rekruttere frivillige til å kjøre disse i april 1917, samme måned som USA involverte seg i krigen. Kort tid etter å ha etablert enhetene med sjåfører (og delvis på grunn av det), endret organisasjonen navn fra American Ambulance Field Service til American Field Service (AFS.) Både ambulanse-enhetene og de andre frivillige sjåførene ble del av USA sine militære ledd i slutten av 1917.

AFS ble reaktivert som et frivillig ambulansekorps kort etter begynnelsen på andre verdenskrig i 1939, under ledelse av generaldirektør Stephen Galatti. Den første enheten av amerikanere seilte fra New York 23. mars 1940, og slo seg sammen med menn som allerede bidro frivillig i Europa. Etter den tyske invasjonen og etableringen av Vichy-regjeringen i juni 1940, trakk AFS seg ut av Frankrike.

15. april 1945 ble konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen befridd av britiske styrker. En kontingent av ambulansesjåfører fra AFS meldte seg frivillig til å bistå med å bære bårer, dele ut måltider og medisinsk utstyr, og evakuere mer enn 11 000 mennesker til en leir for fordrevne som ble etablert i nærheten. Krigen tok slutt bare måneder etter evakueringen av leiren. Da krigen var over hadde AFS sine 2 196 ambulansesjåfører transportert mer enn 700 000 sårede.

I 1950 ble sommerprogrammet Americans Abroad (AA) startet opp, takket være tidligere AFSere til USA som bidro til å utvikle nye programmer i hjemlandet. De første ni elevene fra USA tilbrakte noen måneder hos familier i Frankrike, som sendte flest elever til USA på den tiden. I 1951 hadde AA-programmet utvidet seg til syv land i Europa; og i 1957 hadde AA-deltakerne muligheten til å tilbringe lengre perioder i utlandet, og gå på skole i et stort utvalg av land.

I 1970 ble ikke-amerikanske statsborgere valgt inn i AFS-styret for første gang. Et år senere startet AFS opp sitt multinasjonale program, slik at elever kunne reise på utveksling til andre land enn USA.

I 1989 ble fire nasjonale organisasjoner (AFS i Australia, Danmark, Italia og Sveits) de første AFS-partnerne til å bli separate juridiske enheter fra AFS’ hovedkvarter i USA. «Partnerskapsartikler» ble godkjent av AFS sitt internasjonale styre i 1990, og slår fast at hver AFS-partner er bundet av en egen avtale med AFS International. I 1993 ble partnerskapsstrukturen offisielt etablert i alle nasjonale organisasjoner, inkludert USA.

Forskningsarbeidet med fokus på å få en dypere forståelse av effekten av utveksling fortsatte i det 21. århundre, med den banebrytende «Assessment of the Impact of the AFS Study Abroad Experience»-studien i 2005 og «AFS Long Term Impact Study» i 2006. Basert på disse forskningsresultatene ble AFS Intercultural Link Learning Program lansert i 2011. Formålet med dette flertrinns undervisnings- og evalueringsprogrammet er å gjøre det mulig for frivillige og ansatte over hele verden å bedre støtte AFS-elever, familier og skoler i læringsprosessen.

AFS Norge er en internasjonalt rettet, ideell, frivillig medlemsorganisasjon som skaper interkulturelle læringsmuligheter for å hjelpe mennesker å utvikle kunnskap, ferdigheter og forståelse som er nødvendig for å skape en mer rettferdig og fredelig verden.

Ved å knytte vår filosofi om å «lære å leve sammen» til definerte globale utfordringer i det 21. århundre, jobber AFS for å bygge et inkluderende samfunn av globale medborgere, som er fast bestemt på å bygge broer mellom kulturer.