To ben på venezuelansk jord
Snart fire måneder har gått siden jeg satte mine ben på venezuelansk jord for første gang, uvitende om hva jeg hadde i vente. Forventningene var mange og varierte, og mye har innfridd, annet overasket og lite skuffet. Heldigvis.
18.02.2010 · Ingunn Ødegaard
Byen Caracas
Jeg kom hit med kofferten full av forestillinger om hvordan alt ville bli, og det var lite, eller kanskje ingenting som ble slik jeg trodde. På godt og vondt. Byen, Caracas, er for meg, som kommer fra det de omtaler som landsbyen Trondheim, stor og pulserende. Det er aldri stille, enten det er hunder som bjeffer, biler som tuter, ambulanser i utrykkning, musikk, pistolskudd, jubelropene fra en fotballkamp, bilalarmer, plaskregn, selgere som brøler, barn som gråter eller naboene som krangler eller messer. Det er en farlig by, full av søppel og vill trafikk. Samtidig er det en fin by, med mye liv og farger. Og det er alltids noe å finne på. Byen er full av kjøpesentre og kinoer, og det finnes mange parker, flere ulike bydeler inkludert en koselig gamleby, kabelbane opp ”El Avila”, det store fjellet som skiller Caracas fra havet, diverse klubber med muligheter for sport av alle slag, ville markeder hvor du kan handle billig frukt, klær og all salgs krimkrams eller rett og slett studere folkelivet, og ikke minst har byen mange diskoteker. Her danses det for det meste salsa, merengue og reggaeton. Ikke så mye trance og pop som i Norge, men det gir meg jo muligheten til å lære nye dansestiler. Og nei, jeg er ikke så veldig flink i noen av dem, men jeg skal bli bedre i alle danseartene, det har jeg bestemt for.
Kø og Traffikkork
Mye tid går med til å komme seg rundt. En side av saken er at byen er stor, men det som virkelig sakner alt og alle, er den evige køen. Det er og vil alltid være bilkø i Caracas. Er du sent ute til noe, har du alltid en unskyldning: ”Det var mye kø, defor er jeg sen”, og ingen kan si noe på det. Vertsforeldene mine jobber mye og har derfor ikke så mye tid til å kjøre og hente meg om jeg skal ut. Det har gjort at jeg har blitt fortere kjent med byen siden selv må klare å komme meg rundt. Finne ut hva som er i hvilken retning og hvilke busser som går dit jeg skal. Metroen er heller ikke noe problem. For ikke mange dagene siden skulle jeg ta bussen hjem, men det viste seg at jeg hadde tatt feil da jeg plutselig kom til meg selv etter å ha halvsovet på bussen, og oppdaget at jeg var en plass jeg aldri hadde vært før. Det som var litt komisk var at sangen på Ipoden akkurat da het: ”New In Town”. Så sant, så sant. Men det ordnet seg etter litt orientering ved å se på veiskiltene, og fant ut hvilken retning jeg skulle. Så fant jeg en buss og var på riktig vei igjen. Det føltes godt å komme seg ut av det helt på egen hånd. Med hjelp av den store mengden spansk jeg har lært. Er ikke akkurat flytende, men det går veldig bra og jeg klarer å uttrykke det meste. Og jeg får skryt for at jeg har lært så fort.
Latinamerikanske menn på godt og vondt
Som erfart tidligere i latinamerikanske land nøler de ikke med å si hva de tenker, eller, rope det høyt etter deg når du går på gata. Det går ikke an å bevege seg ut i byen uten at noen roper, sender slengskyss eller hva det måtte være. Veldig ulikt fra Norge, hvor dette veldig sjelden eller aldri skjer, og om det gjør det er det ikke særlig akseptert. Og det er ikke bare fordi jeg er utenlandsk og har blond hår og blå øyne, her roper de etter alle. Du har de som sier fine ting, som ”Så vakker du er”, eller ”Hei prinsessa mi”. Greit nok, du går videre. Men du har også de som sier ting jeg skal la være å oversette, og noen ganger renner det over for meg, og jeg svarer tilbake med samme mynt. De blir rimelig overrasket og musestille. Tror de trenger å bli satt på plass noen ganger.
Skole
På skolen trives jeg godt. Går på en liten privatskole som er en del av en klubb for utflyttede galisere. Dermed ”La Hermandad Gallega”, altså ”Det galiskiske brorskap”. Mange av elevene er yngre, noe som jeg merker veldig godt, men jeg har likevel fått mange venner. Skolesystemet i Venezuela satses det hardt på, og det er orden i skolen. Spesielt på min skole, mulig det er litt verre med de offentlige skolene. På starten av året er hele planen lagt, med datoer for prøver og hvor mye de gjelder for avsluttende karakter. Jeg personlig er ikke så stor fan måten de underviser på, det er veldig tørt og kjedelig. Dessuten synes jeg lærerne oppfører seg litt rart ovenfor elevene. For meg blir det litt som å gå tilbake til 9. klasse, noe som er litt slitsomt. Tror det er fordi de behandler elevene som barn, og ikke unge voksne som på vidergående i Norge.
Vertsfamilien min
Noe av det jeg aller mest fornøyd med er familien jeg har havnet i. Jeg ble visstnok plassert i denne familien med en streng pappa, fordi de tidligere har hatt litt fårlige erfaringer med ville, norske jenter. Ja, han kan virke litt streng, men når alt kommer til alt er det mor i huset som bestemmer det meste. Og hun er ”chevere!” som de sier her. Altså ”Bra!”. Har også en veldig travel søster på 25 som avslutter medisinutdanningen med turnusåret sitt, og et søskenbarn på 13 som veldig ofte er i huset. Hun har blitt som en lillesøster og vil alltid være med meg, og har kopiert alle sangene jeg hører på. Så nå sitter hun å nynner på norske sanger.
Arepa og annen mat
Mor, søster, søskenbarnet og tanta mi er alle colombianske. De har veldig god humor, så vi har det veldig morsomt sammen. De sier jeg har blitt mer colombiansk enn venezuelansk, med måten jeg prater og oppføerer meg på, og ikke minst at jeg liker den columbianske Arepaen bedre enn den venezuelanske.
Arepa er maisdeig klappet ut som et hamburgerbrød eller en pannekake og stekt i panna. Deretter fylles den med hva du måtte ønske, men det vanligste er ost, skinke, avokado, tunfisk, kylling m.m. De aller fleste spiser minst en Arepa om dagen, gjerne som frokost.
Annen mat jeg har blitt glad i er... det meste! Tanta mi kokkelerer alt for godt, og jeg spiser meg alltid alt for mett. Ris og frityrstekte bananer er veldig ofte en del av måltidet, gjerne med kylling, koteletter eller fisk, og gjerne en salat. Og for ikke å glemme alle de deilige, friske juicene. Min desiderte favoritt er bjørnebærjuice.
Jul på venezuelansk vis
Nå nærmerer det seg jul med stormskritt, men
det har ikke gått opp for meg at det er desember. Det er jo 20-30 grader og palmer utafor døra, det blir det ikke mye julestemning av. Men det er kanskje like greit? Likevel koselig at det i leiligheten er satt ut nisser, reinsdyr og julelys. Vi har også laget julekalender hvor det hver dag loddes ut en stor sjokolade til et familliemedlem. Høy stemning hver kveld når det skal avgjøres hvem som er den heldige vinneren. I romjula blir det tur til ”Isla Margarita”, med vertsmor og versfar. Nyttår og 18-årsdagen blir feiret der, noe jeg tror blir merkligere enn feiringen av julaften. Alt er mye forskjellig fra Norge, men det er jo meningen at det skal være et annerledes år!
Hilsen Ingunn
Reisebrevet er skrevet av Ingunn Ødegaard, AFSer til Venezuela skoleåret 2009-10. Innlegget er noe redigert.
Kunne du tenkt deg å ta et skoleår i utlandet? Finn mer informasjon om skoleprogrammet og Venezuela her på våre nettsider eller ta kontakt
