Etter 5 måneder i Tyskland
En kveld for fem måneder siden gikk jeg oppover Sognsveien fra T-banen på Ullevål stadion og tenkte at jeg om noen dager kom til å befinne meg i et annet land.
06.02.2009 · Astrid Rosenberg
Jeg hadde vært på Katta (skolen min, Oslo katedralskole), gått rundt i byen, truffet en venninne og sammen med henne vært og trent og sett en film på Saga. I går kveld sto jeg på hjørnet av Hauptstr og en bondegård og snakket med en venninne om lametta (tysk glittertråder de henger på juletreet, også kalt englehår).
Hva er det jeg gjør?
Vi hadde akkurat vært hos en felles venninne, lagd mat og sett på Bollywood. Mens jeg sto der og så utover det pannekakeflate jordelandskapet hvor det på et av jordene lå et gammelt juletre med rester av lametta tenkte jeg, "hva er det jeg gjør?"
Det spørsmålet har jeg stilt meg selv overraskende ofte dette første halvåret av mitt utvekslingsår i Tyskland. Da jeg fremdeles bodde hos med min familie i Oslo så jeg på meg selv som en reflektert jente med selvinnsikt. Hvis jeg på den tiden var reflektert, burde jeg vel nå nærmest regnes som en filosof (noe jeg egentlig ikke ser på meg selv som).
I helgene pakker de fortauene sammen..
Som byjente får man både tid til å reflektere og litt andre perspektiver på hverdagen når man må vente en time på bussen etter skolen fordi busselskapet har funnet ut at det stedet du bor på ikke er av større betydning enn tre bussturer hver ukedag. Og i helgene har verken Herr Schröder eller Frau Pilz (navnene på bussjåførene står på et skilt over hodet på dem) lyst til å ta turen innom min lille Dorf (landsby) Hainichen.
For som min vertsfar forklarte meg "I helgene pakker de fortauene sammen. Da er det ikke noe som skjer på stedene hvor strømmen kom i går." Dette uttrykket var så klart ikke ment bokstavelig talt, men man kan nesten begynne å lure en søndagsettermiddag som denne.
Så Oslo Sporveier, jeg skal aldri mer være irritert når bussen kommer fem minutter for sent eller at jeg når jeg en vinterdag må stå 10 min ute i kulda. Det er ingenting!
Kümmel = karve
Da jeg halvveis døgnvill (i alle fall stedsforvirra) møtte opp første skoledag på rektors kontor til første time kl 07.30 og spurte pent om hun "kunne være så snill og si fagvalgene på engelsk siden jeg gjerne ville forstå alt hun sa" og fikk til svar at "Nei, nå er du i Tyskland, da må du lære deg og snakke tysk, jeg kan heller snakke litt saktere" tenkte jeg at dette ikke bare kom til å bli en utfordring, men mer et mareritt.
De første språk- og dialektproblemene førte til noen tabber, for eksempel valg av data-programmering som fag, at folk trodd jeg var en tysk jøde som var blitt sendt til Norge, men nå var vendt tilbake (en lærer, Frau Angermann, synes det var en god idé å påpeke at Rosenberg er et jødisk navn i Tyskland) og mitt første møte med "die Rechte" (nynazister). En voksen mann som ba meg dra tilbake der jeg hører hjemme da jeg hos bakeren hadde problemer med å kjøpe rundtstykker og prøvde å få byttet karve-rundstykkene jeg feilaktig hadde endt opp med. Skremmende i starten, men i ettertid tenker jeg at det er opplevelser jeg har lært noe av. At karve heter Kümmel på tysk!
Tysk drøm
Språket gikk jo bedre etter hvert. På min 1. månedsdag 3. oktober, faktisk nasjonaldagen til Tyskland, hadde jeg min første drøm på tysk. Og sakte men sikkert gikk ikke lenger den litt spesielle dialekta, "Sächsisch", og "die Umgangssprache" (slaguttrykk, "omgangsspråket") inn det ene øret og ut det andre, men ble værende inne i hodet og kom med jevne mellomrom, til forbauselse fra de andre, ut av munnen.
Jeg kan ikke lenger huske når det var, men den dagen jeg oppdaget at jeg satt i timen og faktisk forsto hva læreren sa, ble jeg veldig glad. Nå skulle det være slutt på alle de gangene hvor jeg tenkte "Har jeg virkelig ikke lært noe av de 4 årene med tyskundervisning? Jeg må virkelig være dum som ikke skjønner noen ting av det læreren eller medelevene sier."
Kast dere ut i språket!
Er det en ting jeg vil anbefale alle som før eller senere har tenkt til å dra på utveksling er det å kaste seg ut i språket, uansett hvor god eller dårlig du måtte være. Som jeg nevnte tidligere syns jeg det jo var helt forferdelig at Frau Schade (rektoren) nektet å snakke engelsk til meg den første dagen, men nå i ettertid er jeg veldig takknemlig (kanskje med unntak av den episoden) for at de alltid bare har snakket tysk til meg.
Små barn lærer språket av å lytte til alle rundt seg. Det er ikke en tilfeldighet. Man lærer utrolig mye av å stå ute i skolegården, hvert friminutt sammen med de andre elevene og bare lytte til det de sier. Jeg fant fort ut at å skulle si noe selv var helt bortkastet å prøve på. Da måtte jeg først forstå hva de snakket om, så skulle jeg oversette svaret mitt i hodet før jeg fikk meg til å si noe. Da hadde det som oftest gått 5 min og temaet tilhørte plutselig gårsdagen. Da var det lettere å late som man var ny og dum (stemte jo til tider…) og spørre om helt elementære ting.
Hvor lenge varer friminuttet
Jeg tror jeg spurte de ut om Borna ("byen" skolen ligger i), hvor lenge friminuttet varte, hva lærerne het og om de kunne vise meg hvor klasserommene ligger. Å bli tatt med på "sightseeing" i Hainichen for tredje gang på to uker handler ikke om at man har utrolig lyst til å se stedet. Jeg visste veldig godt hvor bussholdeplassen, til og med før første runde. Det eneste jeg ville var at de skulle få øynene opp for meg, at jeg skulle få øvd meg på å snakke enkel tysk om hverdagsting og så klart å bli bedre kjent.
Så hva er det jeg egentlig har gjort disse 5 månedene for uten å komme meg opp på et akseptabelt nivå i tysk? Mye. Kanskje lite? Man skulle jo ikke tro at det skjer noen ting i landsbyen hvor strømmen kom i går. Jeg tror jeg holder en knapp på mye. For jeg har faktisk opplevd mye som jeg i Norge ikke ville ha opplevd, i alle fall ikke med de samme menneskene.
Jeg har prøvd meg på diverse fritidsaktiviteter som en dansegruppe, skoleorkester, spanskkurs, teatergruppe, nordic walking, tennis, svømming, leksehjelp i tysk, osv. Det jeg har falt tilbake på er leksehjelpen på mandager, svømming på tirsdager, teatergruppa på torsdager og dansgruppa på fredager. I tillegg fortsetter jeg å spille tennis med vertsfaren når det blir vår, samt at mange helger blir brukt til å reise med tog rundt i Tyskland på besøk til andre utvekslingsstudenter.
Setter pris på livet i Norge
Å bo borte fra alle kjente og kjære har fått meg til å innse hvor mye de betyr for meg. Jeg har lært å sette pris på livet mitt i Norge. Men før jeg kommer tilbake skal jeg bli enda bedre kjent med alle vennene mine her, jeg skal få besøk og reise på et treukers prosjekt i Nürnberg om "500 år tysk historie". Er det noe som kommer til å prege meg for alltid er det alt det jeg har lært her i det tidligere DDR. Hva sammenslåingen har ført til er vanskelig å forstå for en "utlending".
Vi sees til sommer’n!
Reisebrevet er skrevet av Astrid Rosenberg, AFSer til Tyskland skoleåret 2005-06. Innlegget er noe redigert.
Kunne du tenkt deg å ta et skoleår i utlandet? Finn mer informasjon om skoleprogrammet og Tyskland her på våre nettsider eller ta kontakt.
